Oppgave A1)
Dagen i dag har vart i en evighet. Læreren dro ut timen ekstra lenge bare for å være ekkel, men etter å ha kjempet mot en stigende utålmodighet hele dagen sitter jeg endelig på bussen på vei hjem. Jeg kjenner øynene glir sakte igjen, og en fredfull ro hersker i den tomme bussen. Så stopper bussen. Dørene glir opp, og inn kommer to stive, eldre damer som setter seg på raden rett bak meg. Bussen begynner å kjøre igjen, og jeg faller tilbake i den samme roen som tidligere. «Ungdommer nå til dags! Ikke har de respekt for eldre, og det eneste de gjør er å sitte inne og se på aldeles grusomme filmer om alt mulig slags nonsens!» Jeg åpner så vidt det ene øyet. Kjenner med en gang at utålmodigheten min koker opp igjen. Det er stille i et øyeblikk, som for meg føles som en evighet.
«Ja, det er grusomt. Her en dag gikk jeg om bord på en veldig full buss, og tenk, for å få en sitteplass måtte jeg be n mor som sto og breiet seg med barnevognen om å reise seg! Maken til frekkhet!»
«Ikke hør etter, bare ha øynene lukket og sov videre,» jeg prøvde å beherske meg selv. Sekundene drar forbi alt for tregt, nesten like tregt som scooteren min som står parkert hjemme i garasjen. Jeg prøver å telle til ti inni meg mens damene bak babler i vei. En, to tre, fire… Jeg trekker pusten dypt, tenker på alt det morsomme jeg skal gjøre til helga. Fem, seks, sju… Nå dreier samtalen deres inn på de lite passende klærne til håpløse tenårings jenter, som blir mer og mer utfordrende og stygge for hver dag som går..
...Åtte, ni... Ok, jeg kan likså godt gi opp. Det er ti stopper igjen til jeg skal av, og for alt jeg vet skal de til samme stopp som meg. Utålmidigheten min bobler opp i takt med at samtalen deres utvikler seg, og jeg kjenner hver fiber i kroppen vibrere, bare vente på at jeg skal sprekke.
Ti.
Jeg reiser meg sakte opp.
